• Ivar

Jeg reiser alene


Jeg er åtte år. Sitter ved pulten og ser læreren løpe ut av klasserommet, hun har hendene for ansiktet. Hun ville bare sjekke hvordan jeg hadde det, - bøyde seg over guttungen som satt med armene på pulten og hodet på armene. Sov han? Gråt han?


Sov gjorde han ikke, og gråt ikke heller. Jeg vet faktisk ikke hva som var vondt og vanskelig, og det visste ikke åtteåringen heller, tror jeg. Hvordan kunne han vite det, når følelsene ikke hadde et språk, eller en forklaring som noen hadde lyttet til så de kunne få et språk?


Jeg kjenner historien til åtteåringen, og kan lage en forklaring ut fra det. Men veien inn til ham er stengt for meg, som den var for ham. Den veien tror jeg læreren ville begynne å gå, - hvordan har du det, Ivar?


Jeg husker en følelse, eller noen følelser, åtteåringen kjente på idet læreren sprang ut. Ikke skam eller skyld, men seier. Å ha overvunnet en voksen, i en verden av uovervinnelige voksenpersoner. Og veien til seieren var voldelig, om ikke overlagt. Å reise seg brått opp når et medmenneske står bøyd over deg kan resultere i smerter i ansiktet, kanskje neseblod og skader, som får en lærer til å løpe ut.


Hva fikk barnet til å handle sånn, å øve vold mot en voksen som nærmet seg med empati? Jeg vet ikke, men velger å tro at han hadde en ordløs smerte inne i seg. En smerte som han ikke visste hvor han kunne gå med. En ensom smerte.


I 30 år har jeg vært på veien tilbake til meg selv, til språket jeg kan bruke for å fortelle meg selv og andre hvordan jeg har det. I utdanning til terapeut, og i terapigrupper, har jeg fulgt meg selv og andre på veier gjennom indre landskap. Min egen vei fortsetter heldigvis, og jeg får nå følge andre på sin vei, som terapeut.


For meg som mann i et miljø av terapeuter og folk som søker terapi blir en ting veldig tydelig: jeg møter nesten bare kvinner. Dette viser noe som er ganske godt kjent: menn har høyere terskel enn kvinner for å søke hjelp når de sliter. Samtidig forteller statistikken at langt flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. I 2018 var forholdet 70 til 30; 70 prosent av dem som tok sitt eget liv var menn. Hva kan det komme av at det er så mye vanskeligere for menn å tenke seg en annen utvei når livet kjennes umulig?


Jeg tror mange menn mangler et språk for hvordan de har det. Mange av oss har, som åtteåringen Ivar, en indre smerte eller uro som mangler et språk å søke hjelp med. Hvordan kan en som ikke har språk, og som mangler tro på at noen vil lytte til en som famler med ordene, søke hjelp? Hvordan våge å vise sin kanskje navnløse skam?


Noe allmenngyldig svar på disse spørsmålene har jeg ikke, annet enn at dette språket som handler om deg og meg finnes og kan læres, som andre språk. Jeg inviterer deg til å ta kontakt for en prat, eller bestill en time. Siste helga i mars inviterer jeg til mannsgruppe i Oslo, en mulighet til å finne ditt språk ved å sette ord på din fortelling sammen med andre. Sammen øver vi oss på å snakke om hvordan vi har det, hvordan det er å være deg.


Velkommen!



690 visninger0 kommentarer